<

Hovedsponsor

Lindstrands

Spinnin-wheel Askim

MC-Huset Nydal

Southern Comfort - 5.-7. juni 2009. (Allroad-MC)

Årets utgangspunkt for Southern Comfort er lagt til Haukelisæter - det perfekte utgangspunkt for motorsykkelturer på flotte vestlandsveier. Men, skal jeg delta i år?

Værmeldingen for helgen er mildt sagt elendig. Den sier 5-6 grader og regn. Ikke veldig hyggelig å ferdes i fjellet på to hjul i slikt vær. Fru Rabben ”feiger” sjelden ut, men denne gangen vurderer jeg sterk å bli hjemme. Ikke pga været alene, men jeg plages veldig av en vond skulder.
Avgjørelsen blir tatt først fredag morgen- Solen skinner, i hvert fall i Drammen – det er nok til at jeg selvfølgelig ikke kan la dette arrangementet gå fra meg. Klær og utstyr blir hentet fram, og bagene pakkes. Klart for avreise om få timer. Ekte motorsyklister bryr seg ikke om været – og som Oscar så ofte sier - ”Pain is temporarely, glory is for ever.”

Reisen opp
Odd, Yngvar og Rune kommer innom Drammen og plukke meg opp i tolvtiden fredag formiddag.

Ingen av oss er overbegeistret for E-134 som motorsykkelvei, derfor blir ruten lagt godt utenom denne for å finne mer attraktive mc-veier, med mye svinger og flott natur. Vi kjører sørover til Sande, tar opp Hanekleiva til Hof og videre via Siljan til Skien. Herfra velger vi rv353, 356 og 28 videre forbi Drangedal. Vi kommer til Grova og svinger av til høyre på rv304. Vegen slynger seg først oppover og deretter nedover, til vi passerer Fjågesund. Turen går videre langs Kviteseidvatnet og snart ankommer vi Kviteseid. Denne etappen er en regelrett høydare – et orgie i svinger.

I Kviteseid blir toppkuffertene fylt opp med nødvendig proviant for kvelden. Det begynner å bli sent på ettermiddagen, og knærne begynner å ”knirke”. Vi legger derfor den videre ruten via Brunkeberg og inn på E-134 direkte til Haukeli og Haukelisæter. Ved seks, halv sju-tiden ruller vi inn i den enorme garasjen og parkerer syklene for kvelden. Der blir vi møtt av vert og primus motor Per, som orienterer om stedets fasiliteter og tildeler oss rom for helgen. Vel inne med bagasjen tar det ikke mange sekundene før den første boksen leskende drikke blir åpnet. Herlig forfriskende og velsmakende!

Garasjen, med våre kjære jernhester på rekke og rad, blir et trivelig og naturlig tilholdssted de neste timene – kun avbrutt av litt grilling i det fri. Dessuten er garasjen det beste stedet å ta imot de som ankommer etter oss. Den ene etter den andre ruller inn i ”hangaren” og blir tatt vel imot, på samme måte som vi ble. De siste ankommer ved halv ti-tiden. Endelig er alle 23 trygt ”i havn”.

Med god forvissning om at vi skal på en lang rundtur i morgen – med tidlig avreise – er vi smarte nok til ikke å ”ta den helt ut” i kveld. Jeg kryper under dyna i tolv-tiden, og sovner med et smil om munnen.

Rundturen lørdag.
Herre Gud! Vekkeklokken ringer kl. 06.15. Umenneskelig på en fridag! Men det er en dyd av nødvendighet om en skal henge med i svingene i dag – bokstavelig talt. Søvnen blir gnidd ut av øynene, deretter en rask dusj i håp om at jeg blir mer våken av det. Heldigvis er det en yndig sjel som skjenker meg en kopp kaffe. Da våkner jeg så smått.  Jeg er klar for frokosten som består av medbrakt matpakke basert på sponsorens nydelige hjemmebakte brød.

Hvordan er været mon tro? Wow! Solen skinner fra skyfrihimmel – utrolig nok. Og gradestokken viser - 4 grader. Huttetu! I dag gjelder det å kle seg godt?

Første pulje har planlagt avreise kl. 07.29 – presis. I denne MC-klubben snakker vi alvor mht tidspunkter. Her er det ”akademiske kvarteret” et fremmedord! Bare å gjøre seg klar. Mulig jeg fikk en liten overdose kaffe. Det blir andre pulje på meg i dag – med avreise kl. 07.59. Ikke at det gjør så stor forskjell, men veivalget den første delen av dagen er litt forskjellig i de to gruppene. Lykkelig uvitende om hva jeg har ”gått glipp av”, finner jeg rutevalget for min egen gruppe helt optimal. Vi legger i vei på E134 vestover fra Haukelisæter. Vi følger så rv13 langs Roldalsvatnet og Suldalsvatnet. Ca en mil øst for Sand – der den andre puljen er innom - tar vi av på rv600 over Gullingen. Vi passerer toppen, og tar en liten stopp ved et utkikkspunkt i bakkene ned mot Jøsenfjorden. Her er det satt opp et minnesmerket over Georg Fjellberg, som ble dømt til døden og skutt av tyskerne 29. desember 1941.

Ved fergeleiet på Nesvik forenes vi med den andre gruppen. Fergen bringer oss trygt over fjorden til Hjelmelandsvågen.

Herfra følger vi på ny rv13 til vi brekker av på rv661 i retning fergeleiet på Songesand. Nok en perle av en motorsykkelvei. Naturen er storslagen og vi innvilges på ny en liten fotostopp. Lysefjorden ligger for våre føtter, og i det fjerne skimter vi Prekestolen. Vi fortsetter ned til fergeleiet. Enda et høydepunkt står for tur – fergetur inn Lysefjorden til Lysebotn. Gode vafler på Songesand forresten!
Fergeturen tar om lag en times tid. Vi er fortsatt utrolig heldige med været. Vi sitter på dekk og nyter solen og utsikten innover fjorden. Snart passerer vi Kjerag med sitt fryktinngytende stup rett ned i fjorden.

Vel fremme i Lysebotn tar vi fatt på hårnålsvingene opp til Øygardstøl. Man kan jo bli svimmel av mindre! På toppen blir det tid for enda et fotostopp, bl.a. av alle svingene vi nettopp har ”bekjempet”.

Vel oppe på Børsteinen – ca 900 moh - skifter været omsider til noe som ligner på det som er meldt av meteorologene. Noen velger å ta på seg regntøy, andre lar det stå til. Veien videre - Suleskarsvegen - byr på uventede utfordringer. Et vell av slitne, sjanglete kropper med sikkel ut av munnvikene kommer mot oss – på begge sider av veien. Gjerne ledsaget av en tråsykkel eller bil – også de på begge sider av den smale veien. De deltar visst i Suleskar maraton! Mye rare interesser folk har, må jeg si. Tenk å løpe og kjempe seg frem til fots i over fire mil på en smal fjellvei i 7 grader og lett regn. Jeg foretrekker heller motorsykkel under de samme forholdene – og gleder meg over varmeholker og Gerbing-jakka mi.

Vel nede i Valle blir det tanking av bensin, og toppkoffertene blir igjen fylt opp til randen av mat og drikke til kveldens grillseanse. Personlig er jeg nå nokså sliten, og har nok mottatt flere naturskjønne synsinntrykk enn jeg strengt tatt greier å fordøye. Jeg bestemmer meg for å kjøre korteste og raskeste vei tilbake til basen, uten noe mer om og men. Jeg er visst ikke alene om å ha det slik, ingen velger annet alternativ, selv om det blir foreslått av Pastoren.

Så fort syklene er parkert, hentes godsakene fram fra bagasjen og lyden av ”puff”, ”puff” fyller igjen den store garasjen. To, tre svelger senere tar superlativene over – alle ønsker å dele sine synspunkter på dagens fantastiske rundtur. Tenk så heldige vi er som har fått anledning til å delta på en slik tur. Den kunne ikke ha vært bedre! Alle går rundt og smiler fra øre til øre.

Snart blir grillen klargjort og tent, pølsene legges på og magene får sitt nødvendige påfyll.
De neste timene bare forsvinner, som de så ofte gjør i slike sammenhenger. Ikke sikkert jeg kan redegjøre for hver minste detalj heller. Klokken passerer i hvert fall midnatt, månen går ned bak horisonten, og ikke lenge etter følger vi andre på etter tur. Nå var sengen til Tordis god.

Hjemturen søndag
Ingen vekkeklokke på for Fru Rabben i dag, heldigvis. Det medfører at flere allerede har forlatt basen og lagt i vei hjemover uten at jeg har fått takket for samværet. (Herved, tusen takk til dere!) Men, jeg er langt fra sistemann opp, så det er bare å kul’n ned og spise frokost i ro og mak.
Omsider rydder jeg meg ut av rommet mitt. Ute på gangen holder gutta på å gjøre rent. Et vakkert syn! Jeg er fritatt for dugnadsarbeid denne gangen, grunnet iherdig innsats på Southern Comfort i fjor.

Ved elleve tiden saler vi på og forlater Haukelisæter som siste gruppe. Igjen står Per alene og vinker, mens Svein pakker sammen teltet sitt på baksiden av bygningen ett sted.

E134 er ikke noe godt alternativ for hjemreisen heller. Per og Odd tar ansvar for at hjemturen blir like fin og variert som turen oppover. Ved Haukeli svinger vi av på rv362 og kjører langs Totak gjennom Rauland, tar så rv37 videre over fjellet ned til Rjukan. Her tar vi en liten stopp for å enes om den videre strategi. Vi blir enige om å kjøre over Gaustadtoppen – ikke selve toppen da, men du forstår. Det begynner å regne og de fleste av oss trenger bensin. Vi tar derfor et stopp på Shell i Hjartdal.  Noen får nå hjemlengsel og legger av gårde på Europaveien. Selv blir jeg med Odd, Yngvar, Per og Nelly over Bolkesjø til Kongsberg for en siste kaffestopp og ”takk for turen”. Trafikken tetter seg inn mot Drammen, snart parkerer jeg trygt hjemme i egen garasje.

For en helg det har vært!
Stor takk til Per og Oscar som la forholdene til rette!

Du finner flere bilder fra turen i albumet.